Våren er her, og  slutten på enda et skoleår begynner å nærme seg. Jeg vet at det er mange mennesker der ute som i dag ikke har noen anelse om hva de skal gjøre neste år. Jeg vet det, fordi jeg selv har vært den jenta i så mange år. Jeg vet vanskelighetene med det å ta et valg, særlig ettersom det er så mye å velge mellom. Nå føles det sprøtt å se ett år tilbake, fordi alt var så annerledes da. Jeg hadde søkt på studier i England, og hadde også bevisst ikke søkt på noen i Norge, så jeg begynte å få en idé om hva som ville skje etter sommeren, men jeg hadde fortsatt så mange valg igjen. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg ønsket å studere, og jeg var også veldig ubesluttsom i om jeg skulle kombinere Journalistikk bacheloren min med et annet emne. Mens jeg prøvde å få litt system på alt dette som surret rundt i hodet mitt, var selvfølgelig og selve ideen om at jeg faktisk skulle flytte utenlands veldig skremmende. Men det var heldigvis ingenting å være redd for.

Jeg leste nylig en artikkel som prøvde å beskrive hvorfor noen mennesker er født til å reise. Jeg tror jeg må  kategorisere meg selv som en av dem. Helt siden jeg flyttet bort fra komfortsonen min i 2008, da jeg pakket opp alle tingene mine og flyttet med min mor og far til et annet kontinent, har jeg vært bitt av reisebugen. Hver gang en mulighet om en reise har kommet langs min vei, har jeg tatt den med strak arm. Jeg har derfor alltid vært fristet av tanken på å flytte utenlands etter fullført videregående skole, for videre universitetstudier. Og da jeg var heldig nok til å finne en annen person som delte denne samme tankegangen, besluttet vi oss for å søke skoler i England sammen, etter å ha vært sammen i litt over et år. Jeg tror kjæresten min har vært en stor del av grunnen til at hele denne prosessen har vært så lett for meg, siden jeg aldri var helt alene om alt dette.

Men likevel, så har jeg jo vært mye mer alene og selvstendig enn noen gang før i livet mitt.Det å flytte ut fra huset til foreldrene mine, leie vår første leilighet og starte universitetet uten å kjenne en eneste person der, har vært store skritt i livet mitt det siste året. Noe som fikk meg til å komme gjennom alle disse milepælene ganske lett, var at jeg alltid prøvde å ha en positiv innstilling. Selvfølgelig hadde jeg flere øyeblikk av redsel, og noen ting var vanskeligere å gjøre enn andre. Når jeg for eksempel tenker tilbake på min siste natt med moren min hjemme i huset vårt i Norge, kvelden før jeg skulle flytte bort fra henne og alle andre, bringer det fortsatt tårer i øynene mine.

Fordi, jeg savner selvfølgelig folk mye. Jeg er menneskelig og jeg er sårbar, og jeg har også så mange fantastiske mennesker hjemme som har vært der for meg så lenge. Det å ikke se dem på mange måneder gjør selvfølgelig veldig vondt. Særlig ettersom jeg ikke kommer hjem til Norge for påsken i år, kan jeg føle på en snikende hjemlengsel av og til i det siste. Men jeg overlever, fordi jeg vet at jeg vil se dem igjen om ikke så altfor lenge, og i tillegg har jeg jo så mange fantastiske mennesker rundt meg her nede, noe som selvfølgelig gjør det mye lettere. Jeg føler meg aldri ensom.

Det å flytte utenlands, og å starte livet mitt for meg selv i et annet land, er virkelig den beste avgjørelsen jeg noen gang har gjort. Jeg vet at mange mennesker blir skremt av tanken, jeg møtte mange forskjellige reaksjoner når jeg fortalte folk før jeg flyttet, men for meg er det virkelig ikke noe skummelt med det. Jeg vokser hver dag, og jeg fortsetter også å bli mer og mer selvstendig. Jeg reiser, jeg utforsker, jeg savner og jeg elsker. Jeg lever livet mitt slik det var ment for å leves, og jeg anbefaler vireklig alle som tenker å gjøre det samme å bare hoppe i det. Hvis du er heldig nok til å ha muligheten, hvorfor ikke ta den?

Som alltid: Hvis du har noen spørsmål om noe som helst, spør! Jeg vet at det er mange som holder på med søknadsprosesser, er usikre osv. for tiden, og jeg vil mer enn gjerne hjelpe til!

_____

Spring is here, and the end of another school year is getting closer and closer. I know that there are a lot of people out there who currently have no idea what to do next year. I know, because I was that girl for so many years. I know the difficulties of taking choices, especially as there is so much to choose from. Now, it feels crazy to look one year back, because everything was so different then. I had applied for studies in England, and also deliberately not applied for any in Norway, so I started to get an idea of what would happen after the summer, but I still had so many choices left. I had no idea where I wanted to study, and I was also really indecisive in wether or not to combine my Journalism BA with another subject. While trying to wrap my head around all of this, the idea that I was actually moving abroad of course also frightened me. This was of course nothing to be scared about.

I recently read an article that tried to describe why some people are born to travel. I think I have to categorize myself as one of those people. Ever since I first moved away from my comfort zone in 2008, when I packed up all of my stuff and moved with my mom and dad to a different continent, I have been bit by the travel bug. Every travel opportunity that has come along my way, I have quickly grabbed. I have always been tempted by the thought of moving abroad when finishing high school and going away for university. And then I was lucky enough to find another person who shared the same mindset, and after dating a bit over a year we decided to apply for schools in England together. I think my boyfriend has been a big part of why this whole process has been so easy for me, as I was never completely alone.

But still, I have been more alone and independent than ever before. Moving out from my parents house, renting our own new apartment and starting university without knowing a single person who were going to study there with me, were all huge steps in my life. What made me get through all of those milestones quite easily though, was trying to always keep a positive attitude. Of course I had several moments of terrify, and some things were harder to do than others. Thinking about my last night with my mom back home in our house before moving, still brings tears in my eyes.

Because, of course, I do miss people a lot. I am human and I am vulnerable, and I also have so many amazing individuals back home that have been there for me for so long. So of course not seeing them for many months hurts. Especially as I am not going back home to Norway for easter, I can feel the longing for home creeping in some nights. But I survive, as I know I will see them again in not too long, and as I also have so many amazing people around me down here, which makes it all so much easier. I never feel lonely.

Moving abroad, starting my life for myself in a different country, is the best decision I have ever made. I know that a lot of people get scared of the idea, I faced a lot of different reactions when telling people before moving, but to me there is nothing scary about it. I keep on growing every day, and I also continue to feel so independent. I get to travel, and I get to explore, and I get to miss and I get to love. I get to live the life I was meant to live, and I would recommend everyone who is thinking about the same to do it. If you are lucky enough to have the opportunity, why not take it?

As always: If you have any type of question, ask me! I know there are a lot of you that is currently in the process of applying, are unsure what to do about your future and so on, and I am more than happy to help!

The Stylish Cupcake